| Mohawks historie S/Y
Mohawk II er Sjøkorpsets stolthet og moderskip. Hun ble bygget
i 1904 ved verftet Stowe & Son i Shoreham på sydkysten
av Englan. Hun er 81 for over dekk, strekker seg til 92 fot når
ve regner med klyverbommen og fører inntil 300 kvm seil på
sine to master. Sjøkorpset kjøpte båten i 1953
og har siden den gang hatt svært mye glede av henne. Hun er
ypperlig til foreningens bruk.
28.07.04 av Glenn Ivar Klausen
Mohawk ble sjøsatt i mars 1904. Hun var døpt Sylvia
og ble bygget som et rent lystfartøy for en rik engelskmann.
Bakgrunnen for navnet Sylvia kjenner vi ikke. Vi vet forholdsvis
lite om båtens historie fra hun ble sjøsatt og frem
til Sjøkorpset kjøpte henne. Navneendringen til Mohawk
II hadde sammenheng med at Sjøkorpset før krigen hadde
hatt en skute som het Mohawk. Den var en gaffelyawl av omtrent samme
størrelse. Under krigen ble den overtatt av hirdmarinen.
Etter krigen var den i en slik stand at den ble ansett kondemnabel.
Den ble i likhet med mange andre fartøyer senket i Bundefjorden.
På den tiden hadde man et annet forhold til det som var gammelt.
I dag ville vi nok sagt at hun var et flott restaureringsverdig
objekt. Sjøkorpset fikk en erstatning fra staten som gjorde
det mulig å kjøpe et nytt stort fartøy noen
år senere.
Opprinnelig var hun rigget som gaffelyawl, og kunne sette ca 350
kvm seil. Ut over dette har vi ikke detaljer om den opprinnelige
riggen. De papirer som fantes på verftet ble ødelagt
i løpet av 2. verdenskrig. Det har ikke lyktes oss å
spore opp tegninger fra tidligere eiere, men vi har noen grunntegninger
som var bevart i Lloyd’s Register of Shipping.
Riggen er blitt endret flere ganger senere. Da Sjøkorpset
overtok båten hadde den bermudarigg med råseil (bildet).
Mastene var betydelig kortere enn de originale. Denne riggen var
ikke egnet til seilas i indre Oslofjord. En moderen rigg ble tegnet
av Jan Herman Linge et par år etter at vi fikk båten
til Norge. Det er i det vesentlige den som fortsatt finnes i dag.
Skuta ble naturlig nok bygget uten maskin.
Vi vet at det ble satt inn maskin i 1913. Dette var en liten maskin
som var plassert i området som kalles ”gangen”
i dag – gangen mellom Salongen og Ladies cabin. Her er det
i dag to køyer. Det er sannsynlig at det var bestikklugar
her opprinnelig. Denne maskinen ble, som vanlig var på slike
fartøyer, som fikk maskin ettermontert, plassert i borde.
I tillegg til at en installasjon midtskips ville bli langt dyrere,
ville de nødvendige utskjæringer også kunne svekke
skroget. Propellakselen kommer ut på babord side, ca 1 meter
fra roret. Det fører til at båten har noen manøvreringsvanskeligheter
i trange havner (mer enn normalt for langkjølte båter).
Mohawk hadde opprinnelig len blykjøl på 23 tonn. Under
1. eller 2. verdenskrig ble blyet inndratt til fordel for produksjon
av ammunisjon. Blykjølen ble da erstattet med jernkjøl,
samt innvendig ballast. Ballasten består av jern og blyklumper,
ca 12 tonn til sammen.
Båten ble seilt hjem til Norge i 1953, under en svært
sagnomsust seilas. De kom ut for et forrykende uvær i helt
ukjent båt, og taklet det mesterlig.
Englandsfarerne (bildet) ble hyllet som helter ved hjemkomsten til
Oslo den 23. september 1953. De som seilte båten fra England
var Kåre Høybakk, Arivd Larson, Thorleif Allum, Per
Kristiansen, Bjørn Pedersen, Harry Carstensen, Egil Spangen
og Bjørn Millestad.
Under dekk er skuta i tilnærmet original tilstand. Unntaket
er ruffen og byssa. Ruffen er ombygget fo å kunne ha plass
til et langt større mannskap enn opprinnelig. Sjøkorpset
har også forsøkt å bevare mest mulig av det opprinnelig
treverket. og gjennom årens løp få frem glemte
detaljer i innredningen. Under utskiftinger har vi prøvd
å overføre inskripsjoner osv som var funnet på
det treverket som ble erstattet.
Etter at Sjøkorpset overtok båten har hun gjennomgått
flere omfattende reparasjoner og restaureringer. I 1986 ble dekket
og hekken skiftet. Det opprinnelige dekket var av oregon pine, noe
som også ble valgt til det nye dekket.. Skuta er bygget i
teak på eikespant og med bunnstokk av teak. Alle utskiftinger
de senere årene er gjort med eik.
Utgangspunktet for den riggen båten har i dag er som nevnt
den som ble tegnet på 1950 tallet Det er imidlertid gjort
en del endringer. Under utseiling fra Fredrikshavn i 1965 brakk
stormasten. Det var svak vind, men en del sjø. Masten var
av heltre og det var ikke synlig at den skulle være dårlig.
7 år senere brakk mesanmasten. I begge tilfeller ble de erstattet
med nye limte master.
I forbindelse med de store restaurerningene som ble foretatt på
slutten av 1980-tallet var det også behov for å gjøre
endringer på riggen. Mohawk var gjennom restaureringen kommet
på Riksantikvarens liste over verneverdige fartøyer.
Skuta skulle i stor grad tilbakeføres med en mer tradisjonell
rigg en den fra 50-tallet. Den endrede riggen ble tegnet av Cecil
Chr. Stephansen. De store endringene lå i flytting av lensetaklene,
noe som ga større visning på wiren, samt at det ble
lagt opp til å føre tre forseil, med jager, klyver
og fokk. Denne riggen skulle tilsvare rigging som var vanlig på
denne typen fartøyer på midten av 1930-tallet.
Da Sjøkorpset overtok skuta fant man raskt at den daværende
maskinen ikke holdt mål. Det ble satt inn ny maskin, plassert
midt i Ladies cabin. Dette førte til en begrenset bruk av
denne lugaren gjennom de neste tyve årene. Dagens motor er
en Mercedes Benz fra 1977 på 68 hk. Kraftoverføringen
skjer hydraulisk, og kraften på akselen er ca 50 hk. Motoren
er en gammel sliter, og har gjort sitt. Da denne maskinen ble installert
var ledelsen opptatt av å bringe Ladies i stor grad tilbake
til tidligere tiders storhet. Maskinen ble plassert så langt
akter som mulig, hvilket førte til en stor forbedring. De
siste årene har det blitt jobbet med å skaffe båten
en ny motor. Til tross for sin høye alder har motoren vært
både snill og pålitelig gjennom mange år.
Til toppen
|
